Ifølge Aftenposten mandag 19. mars vil inntektsforskjellen øke mellom kjønnene etter pensjonsalderen. Det er forbruksøkonom Magne Gundersen i Sparebank 1 som sier dette til avisen.
De fleste er kjent med at kvinner må friste en lenger pensjonisttilværelse enn menn av den grunn at de lever lenger. Allikevel sparer kvinner mindre enn menn. Ifølge en undersøkelse viser det seg at kvinner også har mindre kunnskap om pensjon enn menn.
Aftenpostens artikkel er ikke oppmuntrende lesing. Ikke bare hevdes det at kvinner i mindre grad enn menn vet hva de får i pensjon; de er dessuten mer pessimistiske, fordi bare 20 prosent av kvinnene tror de får en god pensjon, mens hver tredje mann tror de samlet sett får en god nok pensjon. Det samme forholdet gjelder sparing til egen pensjon. Færre kvinner sparer altså til egen pensjon.
Det er med andre ord et stykke vei igjen til økonomisk likestilling i pensjonsspørsmålet. Vi ligger faktisk et stykke etter når det gjelder å ta ansvar for for egen økonomi i pensjonistsspørsmålet.
Hvordan ligger du an i dette spørsmålet? En av våre store utfordringer er her spørsmålet om hel- eller deltidsstilling. Altfor mange kvinner jobber deltid, som gir elendig uttelling i pensjonsspørsmålet. Altfor mange kvinner blir minstepensjonister nettopp fordi stillingsbrøkene deres er for små.
Historisk oversikt over deltid – heltid (et innlegg fra Kari Henriksen)
Frem til midten av 70 tallet var det nesten ingen deltidsstillinger på sykehus eller i omsorgssektoren. I og med at kvinnene tok utdanning og ønsket seg ut i arbeidslivet, samtidig med at de hadde familie og barn, og velferdsordningene var langt fra hva de er i dag, kom det sakte, men sikkert et krav om å få mer tid til familien. Enkelte steder gikk ledelsen med på å dele to stillinger i hver sin 50%. Det ble etter hvert et tariffspørsmål. Norsk Sykepleierforbund og daværende Norsk Hjelpepleierforbund gikk i bresjen for å få til bedre forhold for kvinnene. PÅ midten av 80 tallet kom tariffkravet om at man skulle arbeide hver tredje helg. Dette var et samstemt krav fra de kvinnedominerte fagorganisasjonene. De fikk til slutt gjennomslag, på en betingelse: det ble ikke kompensert for økonomisk. Tiltaket skulle løses innenfor rammene og økningen skulle tas i framtidige tariffoppgjør.
Både NHF og NSF feilberegnet sine motstandere. Og det var ikke bare staten, det var heller ikke vilje hos de mannsdominerte forbund til å prioritere dette i sentrale oppgjør. Det ble arbeidet på flere felt, og man fikk nesten en løsning i Stortinget på midten av 90 tallet. Imidlertid snudde Arbeiderpartiet i siste liten, og det forslaget som da lå inne (endring i arbeidsmiljøloven, tror jeg det var om å likestille skift/turnus i industrien med turnusarbeid i kvinnedominerte yrker) ble ikke vedtatt. Samtidig ble det arbeidet for en sammenslåi9ng av Norsk Kommuneforbund, som den gang mistet medlemmer, og Norsk Hjelpepleierforbund, som økte sin medlemsmasse. I denne prosessen ble de mannsdominerte fagforbund sine argumenter om at man måtte gå med å gjøre turnusene like – altså arbeide i tre-delte turnusordninger, og hver andre helg, fremmet også av Fagforbundet og etter hvert ledere og NSF.
Det har lammet hele utviklingen (mener jeg). Fokus ble flyttet fra et spørsmål om penger til et spørsmål om arbeidstid og ingen ville arbeide tredelt skift eller hver andre helg. Dermed var ansatte, ledere og organisasjoner handlingslammet og deltid fikk nærmest leve sitt eget liv, fritt for argumenter om kvalitet, kontinuitet, likestilling og velferdsargumenter.
Frem til midten av 70 tallet var det nesten ingen deltidsstillinger på sykehus eller i omsorgssektoren. I og med at kvinnene tok utdanning og ønsket seg ut i arbeidslivet, samtidig med at de hadde familie og barn, og velferdsordningene var langt fra hva de er i dag, kom det sakte, men sikkert et krav om å få mer tid til familien. Enkelte steder gikk ledelsen med på å dele to stillinger i hver sin 50%. Det ble etter hvert et tariffspørsmål. Norsk Sykepleierforbund og daværende Norsk Hjelpepleierforbund gikk i bresjen for å få til bedre forhold for kvinnene. PÅ midten av 80 tallet kom tariffkravet om at man skulle arbeide hver tredje helg. Dette var et samstemt krav fra de kvinnedominerte fagorganisasjonene. De fikk til slutt gjennomslag, på en betingelse: det ble ikke kompensert for økonomisk. Tiltaket skulle løses innenfor rammene og økningen skulle tas i framtidige tariffoppgjør.
Både NHF og NSF feilberegnet sine motstandere. Og det var ikke bare staten, det var heller ikke vilje hos de mannsdominerte forbund til å prioritere dette i sentrale oppgjør. Det ble arbeidet på flere felt, og man fikk nesten en løsning i Stortinget på midten av 90 tallet. Imidlertid snudde Arbeiderpartiet i siste liten, og det forslaget som da lå inne (endring i arbeidsmiljøloven, tror jeg det var om å likestille skift/turnus i industrien med turnusarbeid i kvinnedominerte yrker) ble ikke vedtatt. Samtidig ble det arbeidet for en sammenslåi9ng av Norsk Kommuneforbund, som den gang mistet medlemmer, og Norsk Hjelpepleierforbund, som økte sin medlemsmasse. I denne prosessen ble de mannsdominerte fagforbund sine argumenter om at man måtte gå med å gjøre turnusene like – altså arbeide i tre-delte turnusordninger, og hver andre helg, fremmet også av Fagforbundet og etter hvert ledere og NSF.
Det har lammet hele utviklingen (mener jeg). Fokus ble flyttet fra et spørsmål om penger til et spørsmål om arbeidstid og ingen ville arbeide tredelt skift eller hver andre helg. Dermed var ansatte, ledere og organisasjoner handlingslammet og deltid fikk nærmest leve sitt eget liv, fritt for argumenter om kvalitet, kontinuitet, likestilling og velferdsargumenter.
Resultatet vet vi. De fleste kommuner opplever idag at alfor mange har deltidsstillinger. Det gir en pensjonisttilværelse med lav pensjon. En svær utfordring for oss alle!!
