Til minne om Dagmar Wilson - hvem i all verden er det?

På slutten av 1963 bosatte jeg meg i Vadsø, 22 år gammel, forholdsvis nygift og akkurat gravid. Det var på den tiden den kalde krigen gikk for seg og store prøvesprengninger med atomvåpen blant annet i Russland på Novaja Semlja var en del av denne krigen.

Og hva visste vel jeg om dette? Det radioaktive nedfallet falt ned rundt ørene på oss uten at noen informerte om det. Statens Strålevern fantes ikke. Jeg var helt uvitende om at Strontium-90 la seg inn i kuenes knokler og i melken som mitt barn og alle vi andre ville drikke i årene som kom. Undersøkelser viste at innholdet av Strontium-90 i melk ble tredoblet fra 1960 til 1964 - akkurat i denne perioden med mange kjernefysiske prøvesprengninger. 

Den kalde krigen var et faktum. Og prøvesprengningene fortsatte.

Men heldigvis fantes Dagmar Wilson. En aldeles alminnelig kvinne - en engelsk bokillustratør - og absolutt hverken politiker eller yrkesdemonstrant. Født i 1916, velutdannet og middelklasse og bosatt i USA. Tidlig 1960-årene begynte hun å bekymre seg over radioaktiv melk og hvor utrolig treige mannfolkene var når det gjaldt å aksjonere mot akkurat dette.

- Du vet hvordan mannfolka er. De snakker helst i abstraksjoner og teknikaliteter om bomben som om det hele dreide seg om et sjakkspill. Vel, det er ikke det det dreier seg om. Jeg får lyst til å hyle ut mine bekymringer, sa Dagmar.

Gjennom et grasrotopprør samlet hun på den tiden utrolige 50.000 kvinner. Det som trigget engasjementet hennes var arrestasjonen av 89-år gamle Bertrand Russell som demonstrerte mot atombomben på Trafalgar Square i London. Arrestasjonen gjorde Dagmar enormt opprørt. Hun følte for å dra til London for å redde Russell ut av fengselet. Istedet startet hun allerede neste dag en organisering uten like via telefon der hun samlet en stor gruppe kvinner hjemme i stua. De kalte seg "Women strike for Peace" og ble enige om å samle så mange som mulig til en en-dagsstreik for det de mente var en verdenstrussel mot vår planet. Budskapet spredde seg som ild i tørt gress og bare seks uker senere hadde titusener av kvinner i 60 byer inkludert 4000 kvinner i Los Angeles mobilisert seg.

President Kennedy kikket ut gjennom gardinene på Det hvite hus da Dagmars 1500 kvinner marsjerte ved foten av Washingtonmonumentet smmen med 50 000 kvinner andre steder i landet. Gruppa sendte også selvsagt brev til Jacqueline Kennedy og til hennes sovjetiske motpart Nina Khrushchev, der de ba dem på sine knær om å snakke til ektemennene sine om stans i prøvesprengningene.

Og hva skjedde?

To måneder senere fortalte presidenten at han hadde mottatt meldingen fra disse meget seriøse kvinnene som var meget bekymret for en eventuell atomkrig. Og så!!! I 1963 undertegnet Kennedy en delvis stopp-prøvesprengningene-avtale med Sovjetunionen.

Heia Dagmar, sier jeg. Er det ikke utrolig hva en enkelt kvinne kan få til? Det er bare å bøye seg i støvet.

Selvsagt ble hun dradd inn i rettsalen for uamerikansk virksomhet. Dette var jo i verste McCarthy-tida. Rettsalen var fullpakket av kvinner som støttet både Dagmar og de andre som var innkalt til forhør. Hver gang en kvinne måtte vitne, reiste en av kvinnene blant publikum seg og overrakte en blomst til hun som skulle forhøres. Hun fikk klemmer, kyss og klappsalver ifølge Los Angeles Times. Det er nesten så jeg fryser på ryggen og tårene står i øynene mine når jeg ser det for meg. Det er bare helt fantastisk. Da Dagmar ble kalt til vitneboksen, fikk hun en hel bukett........

Hun brukte humor for å motstå beskyldningene om kommunistsympati. - Ville hun tillate at kommunister kunne inneha lederposisjoner i gruppa?


- Hvis ikke alle og enhver blir med i denne bgevegelsen om å stoppe atomsprengninger, så Gud hjelpe oss, svarte Dagmar ifølge LAT. "Kommunistjegerne" fikk så hatten passet. Dagmar sa senere at dette antakelig var det største øyeblikket i hennes liv.

- Det ga meg en slags overnatrulig følelse av at vi er én jordklode - en planet, sa hun.

Dagmar Wilson døde i nå 6. januar i år 2011 - 94 år gammel. Dette er historien om en trebarnsmor som organiserte tidenes protest mot den kalde krigens atomprøvesprengninger. Med enkle midler fikk hun 50.000 kvinner til å protestere mot dette overgrepet og sto imot alt som smakte av beskyldninger om kommunisme. Her gikk McCarthy-gjengen på en skikkelig smell.

Min familie har til nå ingen kreftdiagnose til tross for at vi bodde svært nær nedfallsområdene. Vi visste ingenting og vet fortsatt lite om effektene av sprengningene på Novaja Semlja. Men uten Dagmar Wilson kunne disse sprengningene ha fortsatt mange år framover.

Jeg er full av beundring for denne kvinnen og lyser fred over hennes minne.

Mette K. Ofstad
se bilde fra demonstrasjonen