Til minne om Dagmar Wilson - hvem i all verden er det?

På slutten av 1963 bosatte jeg meg i Vadsø, 22 år gammel, forholdsvis nygift og akkurat gravid. Det var på den tiden den kalde krigen gikk for seg og store prøvesprengninger med atomvåpen blant annet i Russland på Novaja Semlja var en del av denne krigen.

Og hva visste vel jeg om dette? Det radioaktive nedfallet falt ned rundt ørene på oss uten at noen informerte om det. Statens Strålevern fantes ikke. Jeg var helt uvitende om at Strontium-90 la seg inn i kuenes knokler og i melken som mitt barn og alle vi andre ville drikke i årene som kom. Undersøkelser viste at innholdet av Strontium-90 i melk ble tredoblet fra 1960 til 1964 - akkurat i denne perioden med mange kjernefysiske prøvesprengninger. 

Den kalde krigen var et faktum. Og prøvesprengningene fortsatte.

Men heldigvis fantes Dagmar Wilson. En aldeles alminnelig kvinne - en engelsk bokillustratør - og absolutt hverken politiker eller yrkesdemonstrant. Født i 1916, velutdannet og middelklasse og bosatt i USA. Tidlig 1960-årene begynte hun å bekymre seg over radioaktiv melk og hvor utrolig treige mannfolkene var når det gjaldt å aksjonere mot akkurat dette.

- Du vet hvordan mannfolka er. De snakker helst i abstraksjoner og teknikaliteter om bomben som om det hele dreide seg om et sjakkspill. Vel, det er ikke det det dreier seg om. Jeg får lyst til å hyle ut mine bekymringer, sa Dagmar.

Gjennom et grasrotopprør samlet hun på den tiden utrolige 50.000 kvinner. Det som trigget engasjementet hennes var arrestasjonen av 89-år gamle Bertrand Russell som demonstrerte mot atombomben på Trafalgar Square i London. Arrestasjonen gjorde Dagmar enormt opprørt. Hun følte for å dra til London for å redde Russell ut av fengselet. Istedet startet hun allerede neste dag en organisering uten like via telefon der hun samlet en stor gruppe kvinner hjemme i stua. De kalte seg "Women strike for Peace" og ble enige om å samle så mange som mulig til en en-dagsstreik for det de mente var en verdenstrussel mot vår planet. Budskapet spredde seg som ild i tørt gress og bare seks uker senere hadde titusener av kvinner i 60 byer inkludert 4000 kvinner i Los Angeles mobilisert seg.

President Kennedy kikket ut gjennom gardinene på Det hvite hus da Dagmars 1500 kvinner marsjerte ved foten av Washingtonmonumentet smmen med 50 000 kvinner andre steder i landet. Gruppa sendte også selvsagt brev til Jacqueline Kennedy og til hennes sovjetiske motpart Nina Khrushchev, der de ba dem på sine knær om å snakke til ektemennene sine om stans i prøvesprengningene.

Og hva skjedde?

To måneder senere fortalte presidenten at han hadde mottatt meldingen fra disse meget seriøse kvinnene som var meget bekymret for en eventuell atomkrig. Og så!!! I 1963 undertegnet Kennedy en delvis stopp-prøvesprengningene-avtale med Sovjetunionen.

Heia Dagmar, sier jeg. Er det ikke utrolig hva en enkelt kvinne kan få til? Det er bare å bøye seg i støvet.

Selvsagt ble hun dradd inn i rettsalen for uamerikansk virksomhet. Dette var jo i verste McCarthy-tida. Rettsalen var fullpakket av kvinner som støttet både Dagmar og de andre som var innkalt til forhør. Hver gang en kvinne måtte vitne, reiste en av kvinnene blant publikum seg og overrakte en blomst til hun som skulle forhøres. Hun fikk klemmer, kyss og klappsalver ifølge Los Angeles Times. Det er nesten så jeg fryser på ryggen og tårene står i øynene mine når jeg ser det for meg. Det er bare helt fantastisk. Da Dagmar ble kalt til vitneboksen, fikk hun en hel bukett........

Hun brukte humor for å motstå beskyldningene om kommunistsympati. - Ville hun tillate at kommunister kunne inneha lederposisjoner i gruppa?


- Hvis ikke alle og enhver blir med i denne bgevegelsen om å stoppe atomsprengninger, så Gud hjelpe oss, svarte Dagmar ifølge LAT. "Kommunistjegerne" fikk så hatten passet. Dagmar sa senere at dette antakelig var det største øyeblikket i hennes liv.

- Det ga meg en slags overnatrulig følelse av at vi er én jordklode - en planet, sa hun.

Dagmar Wilson døde i nå 6. januar i år 2011 - 94 år gammel. Dette er historien om en trebarnsmor som organiserte tidenes protest mot den kalde krigens atomprøvesprengninger. Med enkle midler fikk hun 50.000 kvinner til å protestere mot dette overgrepet og sto imot alt som smakte av beskyldninger om kommunisme. Her gikk McCarthy-gjengen på en skikkelig smell.

Min familie har til nå ingen kreftdiagnose til tross for at vi bodde svært nær nedfallsområdene. Vi visste ingenting og vet fortsatt lite om effektene av sprengningene på Novaja Semlja. Men uten Dagmar Wilson kunne disse sprengningene ha fortsatt mange år framover.

Jeg er full av beundring for denne kvinnen og lyser fred over hennes minne.

Mette K. Ofstad
se bilde fra demonstrasjonen

I disse kulturpristider......

Desember er ofte tiden for de hyggelige kommunale utdelingene - blant dem kulturpriser. Som et normalt kulturelt interessert menneske føler jeg at det nå er betimelig å spørre: Er ikke kvinner kulturelle? Har de ikke kulturelle evner? Gjennomfører de ikke kulturelt spennende prosjekter? Nei, kulturelle evner kan vi umullig ha og å gjennomføre eller skape kulturelle spor gjør vi kvinner tydeligvis heller ikke -  når man ser på hvem som får disse gjeve kommunale kulturprisene.

Hvordan kan jeg påstå noe slikt?

Jeg har lyst til å ta noen få kommunale eksempler fra Telemark. Men sjekk ditt eget fylke. Der er sikkert likedan der.

Porsgrunn kommune har på sin hjemmeside en liste over utdelte kulturpriser - faktisk helt fra 1970. Ser vi bort fra samlepriser til korps, band, kor og foreninger  (der ofte menn er prismottakere) og enkelte par, har Porsgrunn kommune delt ut kulturprisen til 25 menn og 4 kvinner.

 Det er ikke særlig bedre stelt med Skien kommune. Hjemmesiden deres viser utdelingen av kulturprisen fra 1981 til 2009 og fordelingen er følgende: 18 menn og 4 kvinner og et ektepar. Vi ser her bort fra korps og organisasjoner og lignende. Kragerø kommune er ikke det minste bedre: 16 menn og 1 kvinne og et par ektepar. Nome og Notodden følger trenden med henholdsvis 12 menn og 2 kvinner og Notodden med 16 menn og 4 kvinner. Bamble har en hjemmeside som ikke gir mange opplysninger, men av gamle nyhetsoppslag ser vi at de følger den samme trenden. Tror noen at kvinner kommer bedre ut nord i Telemark? Slett ikke. Tinn kommune kan skryte av at 17 menn har fått kulturpris, mens bare 2 kvinner har fått denne æren.

Jeg går ut i fra at de utvalgene som sitter og velger ut de gode kandidatene har en sammensetning med det lovpålage minimum 40 prosent av et kjønn og 60 av det andre. Her skulle man tro at kvinnene kunne gi sitt besyv med for å fremme kvinnenes kandidatur. 

Dette har vel også noe å gjøre med alle dem som sender inn forslag til kandidater. Jeg ser at enkelte kommuner faktisk ikke får inn tilstrekkelig antall forslag og at de forlenger frister for å få inn flere. Det kan se ut som om det trengs nytenking, forslag til nye kriterier og kreativitet for å få fram flere og kanskje mer uvanlige kandidater - blant dem også kvinner. 

Kvinner er halvparten av befolkningen og besitter ganske sikkert halvparten av den kulturelle kapital og erfaring. Jeg for min del synes det er ganske flaut at prisene ikke er mer likelig fordelt. 

Man kan spørre seg om hva kultur egentlig er? Et eller annet sted har jeg fått med meg Thomas Hylland Eriksens definisjon om at en felles kultur innebærer å være på bølgelengde med andre individer, og han definerer begrepet slik: "Felles kultur er det som gjør kommunikasjon mulig". Jeg kan ikke tro at ikke kvinner også er en del av en slik felles kultur og at ikke vi kvinner kan kommunisere kreativt like godt som menn - nok til at det kvalifiserer til en kulturpris. Jeg bor og lever i Kragerø. Jeg kan med letthet trekke minst ti kvinnelige verdige kulturprisvinnere "ut av hatten" som tidligere ikke har fått noen kommunal kulturpris. Men blir en av dem årets vinner? Jeg tviler på det. Like så lite som jeg tror at det blir noe bedre i de andre kommunene.  Der har vel mennene kanskje allerede inkassert.

Til dere som sitter i utdelingsutvalgene: Tenk nytt! Tenk kreativt! Og jeg minner om at kvinnene er halvparten av befolkningen.

Neste år bør vi forvente en radikal forbedring av kvinneandelen i kulturprisutdelingene. Det er på tide!

Hilsen Mette

PS. Telemark fylkeskommune delte ut kulturprisen idag - til ei jente!! Frøydis Grorud fra Skien - 36 år og midt i karrieren. Saksofonist, skiveutgiver, musiker de luxe og medlem av Bit for Bits husband i NRK. Grattis Frøydis! Og honnør til fylkeskommunen (som forøvrig har akkurat samme sørgelige statistikken!).

Er velstand i et land avhengig av graden av likestilling?

Ja, sier den ferske rapporten fra World Economic Forum og hurra for dem som har forsket på dette. Rapporten viser at alle de nordiske landene er på rett vei når de sender jentene ut i arbeidslivet, sørger for nok barnehageplasser og øker pappapermisjonen. Det er nemlig slik at hvis et land ønsker å øke egen velstand og sosial og politisk framgang, må det reell likestilling til. Så enkelt - og så vanskelig er det - i alle fall for en del land - tydeligvis.

Italia er et eksempel. Mens alle de nordiske landene ligger på topp - med Island først og Norge som en god nummer to, dratter Italia nedover på lista. De blir slått - tro det eller ei - av Ghana, står det i rapporten og i Aftenposten mandag 8. november. Ikke så rart kanskje. Med en rollemodell som Berlusconi har likestilling ikke akkurat odds i toppsjiktet. Da blir det langt bedre med Jens som forbilde, sett med mine øyne.

Kvinner er en av de hurtigst voksende dynamiske kreftene i verden i dag, slår rapporten fast. Milliardene triller inn på konti til den stadig økende andel av driftige kvinnelige entreprenører verden over. Er ikke dette musikk i ørene dine? Det samme gjelder utdanning. I Norge vet vi at jentene er i flertall på minst halvparten av de fleste studieretninger, men dette bildet begynner nå å avtegne seg også andre steder i verden. Og med mer utdanning, øker også behovet for ledelse - også for kvinner. Små tegn viser større interesse for investering i jentenes utdanning - også i land som ikke har hatt slike tradisjoner til nå. Tegn til å bli glad av!

Rapporten måler spesifikt fire områder: økonomiske muligheter og deltakelse, hva kvinner oppnår innenfor utdanning, levekår innenfor helse og politiske muligheter. Norge ble en god nummer to mye på grunn av at så mange kvinner finner sin plass i arbeidslivet, fordi vi har mange kvinnelige ledere og fordi vi føder mange barn og samtidig deltar i arbeidslivet. Land som Tyskland (nr. 13), Japan(nr 94), Kina (nr. 61) og til og med England (nr. 15) ligger langt nede på lista i forhold til Norge og Island. Interessant er det at Lesotho ligger på åttende plass med Filippinene hakk i hæl på niende plass.

Aftenpostens artikkel om saken fokuserer en god del på Italia og ikke uten grunn. Bare to prosent av italienske kvinner har lederstillinger, barnehageplass er som nåla i høystakken, kameraderi og korrupsjon sies å florere i arbeidslivet til menns fordel og italienske menn bor hjemme hos mamma til de er langt oppe i førtiåra. Har vi vært der? I så fall ønsker jeg ikke å dvele ved det og takker min skaper for at likestilling er høyt på dagsordenen hos oss.

Jippi - hjemmetillegg! Vil det ta knekken på lønnsgapet?

Et av kravene i statsoppgjøret i disse dager er et skikkelig lønnshopp til de jentene som tar ut minst seks måneder fødselspermisjon. Dette forslaget har de valgt å kalle hjemmetillegg! Et kjempegodt forslag og hvorfor det?
I Norge tjener kvinner mindre enn menn. Og det har de gjort i 25 - 30 år. Denne lønnsforskjellen har ligget prosentvis helt fast - underlig nok. I andre land i Europa er det enda større forskjeller.
- Er det så farlig da? spør noen. Ja, det er det. Om ikke farlig, så er det i alle fall helt uriktig! Det betyr mindre pensjon, dårligere uføretrygd, mindre sykelønn og selvfølgelig dårligere råd i hverdagen for alle de kvinnene som tjener 85 øre for hver manns ene krone.
Men hvorfor er det en slik lønnsforskjell?
Likelønnskommisjonen ga ut sin Kjønn og Lønn i 2008. Der tok de kålen på en rekke myter om hvorfor kvinner tjener mindre enn menn. Derimot fant de ut at på et punkt i livskarrieren sakket kvinner akterut i lønnsutvikling - og når da? - jo nettopp i det året (de årene) de hadde svangerskapspermisjon. Og det utrolige er at nettopp i løpet av disse årene øker menn sin lønn! Mannfolka får lønnspålegg, jobber ekstra, blir forfremmet osv. Det er nettopp her "hunden ligger begravet" - det er her lønnsforskjellene oppstår - svangerskapspermisjonen er lønnsmessig ikke gunstig for kvinnene.
Men vi ønsker jo selvfølgelig å ha denne permisjonen. Nettopp derfor er det så kreativt at arbeidstakerorganisasjonene i staten krever et helt lønnstrinn når kvinnen kommer tilbake i jobb etter svangerskapspermisjon på minst seks måneder. På den måten vil hun ikke havne i bakleksa lønnsmessig.
Arbeidstakerorganisasjonene foreslår også at dette skal være en rettighet som skal gjelde både mor og far.
Det betyr at det neste skrittet må bli at far må få mer svangerskapspermisjon utover de ti ukene han har i dag. Det er fellestiden til mor og far som må kunne deles på enn mer lik måte.
Hvorfor det?
En grunn er at forskerne har funnet ut at en jevnere fordeling av hjemmearbeid og pass av barn rett og slett er godt for ekteskapet. Det er faktisk færre skilsmisser jo likere fordeling av arbeidet det er på hjemmefronten. Derfor blir det viktig at så mange fedre som mulig tar ut sin permisjon. Og det gjør de når det gjelder disse ti ukene. Over 90 prosent fedre benytter seg av disse ti ukene. Det er utrolig bra og er faktisk et av Statistisk Sentralbyrås 12 kriterier når de regner ut kommunenes kjønnslikestillingsindekser. Hvordan ligger din kommune an her?
Men hva hvis fellestiden foreslås å fordeles mer likt?
Mange unge kvinner av i dag hevder at denne tiden er "deres tid". Mange er slett ikke villig til å "gi fra seg" denne permisjonstiden til fedrene. Noen mener dette er å gripe inn i den private sfære.
Men er det det?
Disse kvinnene legger da rett og slett opp til en livslønn som vil være minst 15 prosent lavere enn menn, til tross for hva dette betyr for pensjon osv. I tillegg kommer at ca. 50 prosent av gifte/samboere skiller lag - en statistikk unge kvinner bør merke seg når det gjelder egen yrkesaktivitet og lønnsutvikling. Er dette et privat anliggende at den store pensjonist- og enkebølgen som vil komme om en del år, vil bestå av et flertall av kvinnelige minstepensjonister? Etter min mening er dette et viktig politisk område og ikke en privatsak.
Det er målet om likelønn som er hovedgrunnen til at kravet om hjemmetillegg fremmes under årets lønnsforhandlinger. Det er først rundt 30 års alderen at lønnsforskjellene virkelig skyter fart mellom kvinner og menn. En arbeidstaker som er i svangerskapspermisjon blir ikke tilgodesett med lønnstillegg i lokale forhandlinger. Dermed blir det slik at lønnsforskjellene faktisk øker med hvert barn som kommer til verden.
Derfor er det bare å applaudere forslaget om hjemmetillegg. Denne helgen har vi hatt en stor konferanse i SIW (Socialist International Women) i Oslo med deltakere fra hele Europa, fra Brasil og Angola. Konferansen hadde nettopp ulikelønn mellom kvinner og menn på dagsordenen. Denne lønnsforskjellen har etter SIWs mening stor innflytelse på kvinners pensjonsytelser, men også på kvinners finansielle frihet gjennom livet. Ikke bare er en slik lønnsforskjell helt feil, men virker også mot sin hensikt rent økonomisk. Etter min oppfatning - og sikkert også etter SIWs - er dette hjemmetillegget endelig et skritt i riktig retning når det gjelder å ta kålen på lønnsforskjellene hos menn og kvinner.

Mette K. Ofstad
leder kvinnenettverket i Telemark Arbeiderparti

 Bilde: Fra SIW-konferansen: Mette K. Ofstad og utredningsleder for NOU 6: 2009 Kjønn og lønn Kristina Jullum Hagen.

19 menn i FNs nyutnevnte økonomiske klimapanel - er FNs likestillingsenhet bare preik?

Selvfølgelig må det regnes som en ære at statsminister Jens Stoltenberg er med i dennne gruppa på 19 menn, men han må da få en emmen smak i munnen når han ser sammensetningen. Den er ikke mye i norsk ånd, akkurat, i alle fall når vi tenker likestilling. En kvinne, Frankrikes finansminister Christine Lagarde, ble i all hast satt inn i gruppa i etterkant (som jentealibiet?), ellers glimrer jentene med sitt fravær.

FNs generalsekretær Ban-Ki-moon holdt en flott tale om likestilling mellom kjønnene i forbindelse med 8. mars, og han utnevnte FNs første kvinnelige (og svenske!) politirådgiver - top cop, Ann-Marie Orler. Men hva med arbeidet i den nyoppnevnte FN-enheten om likestilling som ble opprettet sist høst? Og som hadde møte nå 2. mars med internasjonal deltakelse også fra Norge? Tross likestillingsenhet og fine ord, valgte generalsekretæren ut 19 manneeksperter som skal jobbe med finansiering av resultatene fra klimakonferansen i København. Jeg mener at kvinnene har akkurat like mye å bidra med i en slik komité som menn. Klimaendringer angår dem akkurat like mye, i mange tilfelle har klimaendringer verre konsekvenser for store grupper av kvinner enn for menn, kvinner bidrar med skatter og avgifter som menn gjør det, har like utfordrende samfunnsoppgaver og økonomisk kunnskap som menn, og  er like talentfulle og dyktige som menn er det. Vi trenger denne mangfoldigheten når det gjelder å løse utfordrende samfunnsoppgaver, men generalsekretæren lever tydeligvis fortsatt i mannetåka.

Han er dessverre ikke den eneste. Vi treffer støtt på denne tankeløsheten i større saker som denne, men også i de helt små hendelsene. Her er et eksempel. I vår lille by Kragerø foreslo en av de lokale journalistene, Jimmy Åsen,  at nå var det på tide å oppkalle noen nye veier og gater etter kjente malere. Hvem var det han foreslo? Selvfølgelig en fire, fem mannlige malere. Fra før har vi en by der det drysser med med gater, streder og veistumper oppkalt etter menn. Nå er det sannelig på tide å få fram de mange flotte kvinnene som har skrevet historien i denne byen. Jeg har foreslått det tidligere, men det sitter langt, langt inne. En bagatell, kanskje. Men det er symptomatisk. Jimmy Åsen og Ban Ki-moon er to av samme antilikestillingsulla. Og de er dessverre ikke alene om å være så lite bevisste.

Mette K. Ofstad
leder for Telemark Arbeiderpartis kvinnenettverk

Idag søndag 24. januar er magelatterdagen

Å le er sunt, en god latter forlenger livet, heter det og selv om verdenslatterdagen er første søndag i mai er "Belly Laugh Day" - idag. Le mye og godt i dag og alle dager og du kan le deg til en jernhelse hevder noen. Dessuten er det en fin måte å mestre stress på. Og stress er noe mange av oss kjenner i en travel hverdag.
Latter får kroppen til å lage flere og mer aktive immunceller noe som er nyttig nå midt i influensasesongen. En hyggelig og billig måte å nedkjempe virus og bakterier på. Stresshormonene cortisol og ephineprin holder seg i ro når du ler, og du minsker dermed risikoen for høyt blodtrykk og tette blodårer. En skikkelig latter gir både hjertet, lungene og tarmene en grundig massasje og sørger for at du får mer surstoff i blodet. Ja, ved en skikkelig latterkule får du til og med fjernet gammel luft fra bunnen i lungene - og en slik opprenskning er sunt ifølge latterspesialistene.

Latter kan være så mangt. Det hevdes at det finnes minst ti forskjellige lattertyper. Å le fordi du blir kilt er en av dem. Og det hevdes at kvinner er de mest kilne. Det finnes dessuten latterkurs der man nærmest lærer seg å le på forskjellige måter og det finnes latteryoga. Test ut denne videosnutten på youtube med John Clesse:http://www.youtube.com/watch?v=XnIn9ejLZ1A

Hvorfor skrive om latter av alle ting på denne kvinnebloggen? Vel, i disse dager hvor vi tytes ørene fulle om for mye sykefravær, om alle slags influensatyper og magevirus, for lite HMS-arbeid på jobben osv, kan det være nyttig å få med seg at vi kanskje bør le mer, ha det moro både på jobben og ellers. Vi nordmenn og kvinner er ikke viden kjent for vårt sprelske humør akkurat. Noen hevder at det er på grunn av det strenge klimaet og at vi burer oss inne i hver vår heim. Men uansett - har du ikke noe nyttårsforsett i år, så kanskje det å le mer være noe å tenke på. Den som ler sist, ler som bekjent best. Skal du følge dette ordspråket, vil du ofte få den siste latteren og holde deg skikkelig frisk samtidig som hverdagene kan bli lyse og gode.

Mette K. Ofstad
leder Telemark Arbeiderpartis kvinnenettverk

Finnes det jentelinjer og guttelinjer i videregående fortsatt?

I siste fylkesting i Telemark greide posisjonen (H, V. Sp, KrF og FrP) å legge ned linja Service og Samferdsel ved Kragerø Videregående skole - et av tilbudene ved en av fylkets 12 videregående skoler -  med bare tre stemmers overvekt. Jeg hevdet i et "følesesladet" innlegg at mens vi alle vedtok å opprettholde "gutte"linjene Elektro på Rjukan, Realfag på Dalen, Anleggsteknikk i Lunde og TAF i Porsgrunn, falt "jente"linja Service og Samferdsel. Selvfølgelig pådro jeg meg replikk fra Gry Anita Rekanes Amundsen fra Frp som himlet med øynene over uttrykket gutte- og jentelinjer.

Men vi kan like det eller ikke like det: Bare 3,4 prosent jenter søker elektrolinja (denne prosenten har vært stabil i nærmere 20 år!), på anleggsteknikk er det vel knapt en eneste jentesøknad, realfag er noe bedre. Service og Samferdesel i Kragerø har 15 jenter og tre gutter i sin klasse. Det er tydelig at valgene i stor grad er kjønnsdelte. Norge er i lederskiktet internasjonalt når det gjelder å ha et kjønnsdelt arbeidsmarked, og særlig når det gjelder yrkesfaglinjene ser vi kjønnsdelingen aller tydeligst. Nå tilby mange av de videregående skolene både i Telemark og ellers svært ofte linja helsefagarbeider. Så kan man spørre seg: Er ikke det tilstrekkelig tilbud for jentene i tillegg til studiespesialisering (tidl. alemfaglig)?

Jeg vil hevde at det er det ikke. Linja Helsefagarbeider er blitt svært teoretisk, og mange strever. Jentene er i klart flertall - langt over 90 prosent er jenter her. Og hva har de å se fram til? Kommunene kutter i lærlingeplasser og tilbud om disse. Og skulle de være så heldige å få gå løpet ut med lærlingeplass - hva venter i den andre enden? Jo, tilbud om kommunal jobb i 15 - 20 - 30 prosents stilling. Hele stillinger er mangelvare i kommunene, og hvilken ungdom kan overleve uten?

Rekanes hevdet at realfag ble søkt av like mange jenter som gutter. Er dette rett? Nasjonale og internasjonale undersøkelser viser at jenter i Norge, i langt større grad enn jenter i de fleste andre land, velger bort matematikk og andre realfag når dette er mulig. Tendensen er den samme fra grunnskolen og opp til doktorgradsnivå.

På slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet så det ut til at tendensen skulle snu. Men per i dag har Norge fremdeles et svært kjønnsdelt arbeidsmarked, som også er spesielt i europeisk sammenheng. I Norge gjør jenter og gutter det like bra i matematikk i grunnskolen. Deretter utvikler jenter ofte en mer negativ holdning til faget og velger det gjerne bort. Ved slutten av videregående skole gjør guttene det klart bedre.

Dette innsnevrer jenters muligheter i valg av utdanning og yrke. Flere yrkeslinjetilbud for jenter er dermed noe som absolutt må prioriteres - til glede for mindre lokalsamfunn. Service og samferdsel rekrutterer direkte til det lokale næringsliv. Telemark fylkesting gjorde etter min oppfatning et særdeles dårlig vedtak nå i desember, ved å legge ned en så jentevennlig linje i et mindre lokalsamfunn. Å tilby slike jentevennlige linjer mener jeg dessuten er helt i tråd med tiltakene i European charter for equality of women and men in local life som Telemark fylkesting vedtok å videreføre for mindre enn to måneder siden.

Telemark Arbeiderparti stemte for opprettholdelse både ut i fra et likestillingsperpektiv (alle de tre andre tilbudene gikk primært på tilbud til gutter) og ikke minst fra et lokalpolitisk perspektiv. Vi manglet som nevnt tre stemmer for å få flertall. At Senterpartiet som alltid ivrer for å opprettholde lokalsamfunnet stemte imot er nesten uforståelig, men at lokale korifeer som Venstres Tønnes Løchstøer og FrPs Ellef Ellegård også gjorde det, må være en stor skuffelse for deres tilhengere i Vestmarregionen.


Mette K. Ofstad
leder Telemark Aps kvinnenettverk